mika josefine

Forrige gang jeg var i Kenya fikk jeg en kanin oppkalt etter meg. Denne gangen fikk jeg en to mnd gammel jentunge oppkalt etter meg! Dette er lille Mika!!!! Er hun ikke fin? Skal fortelle mer om Wambaturen i kveld, nå må jeg nyte solskinnet mens jeg har det.

De er pussige her i Afrika. Det kalles for "African time". Ingen tenker på klokka eller når ting skal skje, selv om man har planlagt klokkeslett. Og det er greit nok det, det minner jo litt om de samiske fem minuttene, men når folk først dukker opp skal ting gjøres i full fart. Afrikanerne kjører bil som noen tullinger, og om man kan spare et sekund på å kjøre forbi eller ta en liten omvei i grøfta, da er det så absolutt det beste. Jeg fatter ikke hvordan det er mulig å være så avslappet og så stresset på samme tid. Dessuten går de himla fort, og på markedet hadde alle så hastverk at jeg noen ganger nesten veltet helt over. Men det er vel slik at tid er penger.

En liter cola koster forresten 4kroner her nede. Jeg kommer aldri helt over hvor billig ting er. Eller det at man kan få en liter vodka for 40 kroner er også ganske imponerende.

Dagene her i Meru går så alt for fort, og vi gjør noe absolutt hver dag, noe som sliter på kroppen. Dessuten er vi ikke helt vent til den nye maten og klimaet, så kroppen gjør til tider litt opprør. Men vi kjøper veldig mange halvlitersflasker med vann for å gjøre det lett å bare ta med seg en flaske når vi drar noe sted. Ellers har vi det kjempeflott! Vi ler seriøst nesten hele tiden, og det er jo ingenting annet enn bra. Siden vi ikke kan bevege oss utenfor området når det er blitt mørkt (som det blir ca klokka sju), finner vi på mye tull. Etter skumring er det farlig å være ute i gatene, noe vi er veldig nøye på å ikke "pushe". Det er bedre å være inne for tidlig enn for sent. Det tar bare et kvarter fra det begynner å bli mørkt til det er helt svart. 

Jeg bør kanskje fortelle litt om hva vi har gjort. Selv om det bare er typ tre dager siden forrige innlegg, sliter jeg med å huske alt. 

I forgårs var vi på sykehuset for å møte en dødssyk dame ved navn Kristin. Hun har turberkolose. Det var veldig sterkt å være på sykehuset, og selv om jeg hadde kameraet rundt halsen, klarte jeg ikke å ta noen bilder. Kristin hadde heldigvis blitt lagt inn på en mer privat avdeling av sykehuset, der hvor de som betaler eller har helseforsikring får være. Dette var visstnok mye finere enn resten av sykehuset, og jeg sier bare: hadde jeg blitt innlagt på sykehus og havnet på et slikt rom..... Ikke hadde rommet egen dør, og det var kanskje 3-4 kvadratmeter stort, om ikke mindre. Hun hadde et lite vindu og et nattbord bortsett fra sengen, men det var vel egentlig alt. Når vi var der fikk hun i seg litt drikke, men plutselig kom det blod ut i ledningen som gir henne beroligende, og da ble det litt kaos. Selv om besøket var veldig kort, så fester det seg. Kristin svever mellom liv og død, og det er visst ikke så mye en kan gjøre for at hun skal bli bedre. 

Åsta og jeg er nok forresten på en god del afrikanske telefoner. Til nå har vi kommet frem til at minst ti forskjellige personer har tatt snikbilder av oss, selv om det kanskje ikke er så veldig mye "snik" når vi ser det. En av de som har tatt bilder av oss er legen som Alf Somdal (han som startet Kenya Barnehjelp) har hyret inn for å hjelpe Kristin. Han hentet vi og tok med til sykehuset, og det hele var en bisarr opplevelse. Når vi kom til den lille klinikken han jobber på for å hente ham, kom han plutselig og ba oss se på bygget. Det er jo greit nok, det. Vi hadde forresten møtt han to ganger tidligere - dagen før og tidligere samme dag. Begge gangene virket han veldig stresset og stirret på oss ikke så veldig diskret. Når vi så rundt i klinikken var han kjempestolt, og vi kunne få lov til å komme når som helst på besøk. I bilen satt Åsta, jeg og legen i baksetet. Etter litt uenighet om hvem som skulle sitte i midten ble jeg den utvalgte, noe jeg ikke var så veldig fornøyd med akkurat. Han satt vridd mot meg og Åsta, med armen nesten rundt skulderen min. Det var veldig pinlig. På hjemturen tok han søren meg opp telefonen og begynte å ta bilder av oss. Av lårene og ansiktene våre. Vi har jo på oss shorts, noe som kanskje ikke er helt vanlig, men det må da finnes måte på. Han hadde også lyd på telefonen, så vi kunne høre at han tok bilder. Det hele var ikke akkurat så veldig diskret, og han bare smilte. Åsta og jeg ante ikke helt hva vi skulle gjøre, så vi så bare ut av vinduet og lot som ingenting. Som om det ikke var pinlig nok, ble vi plutselig fire stk i baksetet, og stakkars Åsta måtte nesten sitte på fanget til legen. Men selv om det var litt ekkelt og skummelt, var det også helt utrolig komisk og vi har ledd mye av det i ettertid. Om vi blir syke skal vi så absolutt finne oss en annen lege.

Senere på dagen besøkte vi en helt nydelig gutt litt i utkanten av byen. Han har en sykdom som har lammet mye av føttene hans, og nå hjelper KCA (Kenya Children's Aid/Kenya barnehjelp) han med å få trent opp føttene. Vi vet ikke riktig enda om han vil kunne gå uten krykker, men han er på rehabilitering tre ganger i uken for å se etter forbedring. Bestemoren har tidligere hatt poliomyelitt, så føttene klarer ikke bære hele kroppen ++, så hun krabber på alle fire. Allikevel var hun en veldig blid og grei dame. Vi kom med et bord og noen plastikkstoler til familien, siden de ikke har noe særlig med møbler og ønsket seg det. 

Vi var også samme dag på besøk hos Stanley. Stanley er en helt fantastisk mann som har jobbet nesten hele livet med gatebarn og barn generelt. Han har jobbet mye frivillig, og gjør det fortsatt. Hver søndag ber han for eksempel for gateguttene her i Meru, og en stund jobbet han frivillig for KCA. Han er et utrolig snilt menneske som sprer mye glede. Å få besøke ham var helt fantastisk! Vi dro dit siden David, sjåføren her på guttehjemmet, skulle kjøre en liten jente som har en åpning mellom ganen og nesa til Stanley, hvor de skulle overnatte. Legen hadde nemlig ikke hatt tid til å komme til timen de hadde avtalt, og de bodde for langt unna til å dra hjem for å komme tilbake dagen etter. Det var en helt nydelig jente! Uansett, tomta til Stanley var imponerende. De har nesten et lite gårdsbruk der. På området fant man høner, geiter, sauer, en ku, en hund (heelt nydelig) og en haug med kaniner! Mais, avokado, tomater, sukkerrør og bønner er bare noe av det de dyrker. Åsta og jeg ble helt betatt av hunden de hadde, den var altså så nydelig!

Denne lille karen er ikke så veldig gammel, men den har vært syk en stund, noe som har gjort at den er blitt veldig tynn. Den får nok ikke mat nok til å bli så veldig tjukk, men den bor hos en god familie som tar godt vare på den. Her i Afrika er dyr kun pur arbeidskraft, og kjæledyr eller "pet" er ukjente uttrykk. Hunder skal kun være vakt. Allikevel var denne hunden veldig vennlig og kosete. Åh, den var så nydelig. 

Dagen etter startet vi på markedet. Jeg tror ikke noe som helst bilde kan vise hvor himla mye folk det var der! Det var i alle fall ikke få, fy flate. Vi handlet frukt til vi skal til Wamba i morgen. Mango, bananer, papaya, sukkerrør og litt appelsiner er det vi har kjøpt. Nå står alt inne på et lite rom, og for alt dette måtte vi betale hele....

... 150 kroner. Og det er ikke akkurat få kilo med frukt heller. Så det var litt kult! For en kasse med brus, som vi har kjøpt tre av og som skal til Wamba, betaler vi 30 kroner. Jeg er alltid like sjokkert over prisene. 

Samme dag ble vi med Stanley ut for å hilse på fadderbarn. Vi gikk kun i typ fire timer, men det var veldig varmt og vi ble slitne. Åsta og jeg, i alle fall. Stanley er vel godt vant med å gå. På turen lærte vi mye om Stanley og hans arbeid, og det var fint å bli litt bedre kjent med ham. Det største, og skumle/ekleste, inntrykket fra turen var når vi møtte gateguttene. Først var vi ikke klar over at det var gategutter, og det var først kun noen få, så vi ga de noen sukkertøy vi hadde kjøpt tidligere. Plutselig hadde vi en hel haug med ungdomsgutter rundt oss, og da ble det ganske ukomfortabelt. De lurte på hvordan den hvite huden vår kjentes ut, og de kysset oss på skuldrene og strøk oss i håret. Det var veldig forstyrrende og ekkelt. Hadde ikke Stanley vært med oss ville jeg så absolutt vært livredd. Nå var jeg bare redd, hehehehehe. Neida. Eller joda, egentlig. Flere ville ha eposten vår, og mange tok bilder av oss. De var heller ikke så veldig diskret når de så på oss og kroppene våre. Selv om det var veldig ekkelt, er det en grei opplevelse å ha med seg. Det sier litt om hvor forsiktig vi bør være ellers. Det kunne blitt skummelt om vi var alene. Noen av guttene vil komme å hilse på oss på mandag her på KCA, og det er for så vidt greit, med tanke på at det bare er to-tre stk og det er her med folk vi kjenner. Han virket også veldig ordentlig han som ville komme. Han het Jamal og ville fortelle litt om skolegangen og livet sitt. Det høres spennende ut og jeg gleder meg. Mange av gateguttene ga oss forresten komplimenter som "you look so clever", og Åsta og jeg klarer ikke helt å fatte hvordan noen kan SE smarte ut. 

Det som er litt dumt er at hvis man gir en gategutt her nede noen shilling vil det gå til å kjøpe en ny flaske med lim. Lim gir metthetsfølelse og får kroppen til å føle seg varm, noe som gjør at de slipper å bruke klær på verken penger eller mat. 

Dagen i dag har vært rolig, og det har vært veldig deilig. Vi har hengt en del med guttene her, og det artigste var å gå til en stor foss et lite stykka unna guttehjemmet. Vi hadde med oss en hel hær av gutter i mange aldre, og de var så snille og hjelpsomme. Veien dit var bratt og krunglete. Vi måtte først gå ned en vanvittig bratt bakke, før vi fulgte elven opp en krunglete sti til en stor og fin foss. Noen av guttene gikk ikke helt til fossen, så de holdt kameraene våre. Det var nemlig veldig vått! Vi gikk videre og vi var under fossen! Jeg har aldri vært under en foss før og det var heeeelt fantastisk! Det var også utrolig fint at det ikke er en typisk "turist-foss" hvor alle har vært eller veien er tilrettelagt for besøk. På turen ned var det så sølete og sandalene mine ble litt ødelagte. På grunn av at det var så bratt og sølen på føttene ble det vanskelig å gå tilbake igjen, sandalene skled rett og slett bare av. En av guttene var kjempesnill og lånte meg sine sandaler! Selv gikk han barbeint, noe som ikke var helt bra for samvittigheten min, men han sa det gikk helt fint. Guttene var også kjempeflinke til å støtte og lede oss. Når vi skulle opp bakkene igjen ventet de for å dra oss opp, eller ga oss fart på veien opp. Det høres kanskje snodig ut, men det var veldig fint. Det er helt utrolig hvor gode guttene er! Jeg blir rett og slett helt rørt, haha. Når vi kom frem så jeg at sålen hadde falt av på den ene sandalen min, og det fikset en av guttene for meg! Så nå den så god som ny. Åsta og jeg er blitt så glad i guttene, det spørs om vi klarer å dra herfra, uff. 

Våte, men kanskje ikke så veldig fine, jenter

Vi har gjort så mye den ene uken vi har vært her, vi klarer ikke engang huske alt. Det føles ut som at vi snart skal hjem, men det er faktisk hele to uker igjen. Jeg trives helt utrolig godt, og gruer meg allerede til dagen vi drar hjem igjen. Skulle gjerne vært her så mye lenger. Selv om vi kanskje ikke får ligge i solen eller ved bassenget hele dagen, er det en helt fantastisk tur. Og vi opplever så utrolig mye mer enn det vi ville gjort om vi bodde på hotell. Alle burde ta seg en liten (stor) realitycheck og komme hit!

Jeg må forresten fortelle om noe helt utrolig komisk som plager Åsta og meg hver eneste kveld. Det er nemlig et insekt her nede som lager en slags pipelyd som høres ut som når en vare blir scannet i disken på butikker. Den lyden dukker opp hver eneste kveld, høy og klar. Og den er så himla irriterende. Vi har begynt å tulle med at det må jo være en mann som går rundt og scanner varer. Siden det noen ganger er en liten pause, har vi funnet ut at han sikkert ble litt sliten og trengte en liten sittepause. Dette var vel og merke før vi visste at det var et insekt, og jeg synes teorien om at det var en butikkfyr var ganske bra. Det er jo nemlig helt logisk at han scanner varer rundt huset vårt hele natta. Neida. Sola gjør noe med oss, tror jeg. Men jeg liker det. Og jeg liker Afrika. 

Ironisk nok skulle første gangen jeg smakte norsk brunost bli her i Kenya. Til og med også med syltetøy! Det er visst ikke kun Kenyanske retter man blir servert her nede. 

I går var den første dagen vår i Meru, så den brukte vi hovedsakelig på å slappe av og kose oss. Vi var også litt sammen med guttene her på barnehjemmet, og de er som vanlig kjempeglad i gjester. Vi har hilst på masse nye mennesker, i alle fall nye for Åsta og gamle kjente for meg, og det er alltid trivelig. Trødd litt fikk vi også gjort, da vi to ganger gikk til Nakumatt - et stort supermarked som har masse butikker rundt om i landet. Vi synes selvfølgelig det var kjempebillig, men det er for dyrt for de fleste innfødte å handle der. Man må tross alt betale hele 5 kroner for et brød. Nye sko fikk vi også handlet for en billig penge. Not bad.

Fiiiiine Åsta

I dag startet vi dagen med å gå en tur i ellevetiden. Vi hadde tenkt å gå ned til byen, men da vi var nesten fremme følte vi oss så ukomfortable at vi snudde igjen. Åsta og jeg gikk alene, og da er det bedre å være på den trygge siden. Det er veldig varmt her, så vi går i shorts og en lett topp, og det trekker mye oppmerksomhet. Mer enn bare hudfargen, for å si det slik. På tur hjem igjen kjøpte vi masse bananer, vannmelon og noen mangoer for rundt 15 kroner. For oss er jo det kjempebillig som ikke får en eneste mango for den prisen hjemme i Norge. Vi har forresten begge fått mangodilla. På Nakumatt kjøper vi kjempebillig mangojuice, og siden vi kjøpte en juicepresser for hele 150kr i går, har vi også lagd vår egen mango- og appelsinjuice. Nam! Når vi bar frukten vi hadde kjøpt hjem til barnehjemmet røk posen, så vi slang ufrivillig litt bananer rundt omkring. Tror vi gledet de heldige afrikanerne som fant de etterpå. Vi ga også noen bananer til noen av de vi møtte på turen hjem, det er helt utrolig hvor glade de blir for en kjempeliten banan. Det sier vel litt om hvor dårlig råd de har, med tanke på at hvor mye vi fikk for bare noen kroner. 

Når vi gikk møtte vi også mange helt nyyydelige barn, og en hel skole kom løpende til gjerdet for å se på oss. Vi hvitinger er attraksjon her nede. 

Disse guttene møtte vi på når vi hadde gått oss litt vill. Vi testet ut en ny vei fra Nakumatt, og endte opp på et halvveis kjent sted. Guttene drev med arbeid i skogen, samt gjetet noen kyr, og når de så oss kom de løpende opp til veien og ropte "picture! picture!". De liker å bli tatt bilder av her nede, og jeg takker i alle fall ikke nei. 

På vei ned til byen kom disse guttene og holdt oss med selskap. De ville nok aller helst ha en shilling eller to, men vi kjøpte frukt av noen som sikkert var faren deres eller noe, og da var de fornøyde. God deal.

Noen av barna som kom løpende for å se på oss. 

Etter å ha gått ned til byen spilte vi biljard med noen gutter som skal begynne på secondary school neste uke. Åsta og jeg tapte hardt, men guttene spiller biljard omtrent døgnet rundt, så det var trøst. Midt i runde nummer to lurte de på om vi ville være med å gå med lunsjen til guttene som var på skolen, og det takket vi selvfølgelig ja til! Bestemor hadde fortalt oss at skolen er en kilometer unna, men det var nok litt lenger enn som så. Men vi fikk gått i sola med to trivelige gutter, og vi snakket mye om skolesystemet i Kenya og vi fortalte om hvordan vårt er i Norge. De synes vi har alt for lite matematikk, og de har nok helt sikkert rett. Når vi kom hjem fikk vi servert lunsj! Maten her nede er faktisk ikke så verst! Til frokost og kvelds mekker vi sammen mat selv, men til lunsj og middag blir vi servert de lekreste retter. Det går mye i kål, ris, potet og bønner. I dag fikk vi dette til lunsj: 

Det ser kanskje ikke så godt ut, men det er faktisk ikke så verst! Det er utrolig nok ganske godt, og til og med Åsta som ikke liker bønner synes det var godt! Hun har faktisk taklet maten veldig bra hun også, og det er jo ingenting annet enn bra, haha. Til dessert fikk vi:

Fruktsalat! Og det er definitivt mer smak i den vi får her nede, og det er kanskje ikke så rart når frukten omtrent nettopp er plukket og fraktet inn på kjøkkenet. 

Etter lunsjen skulle vi egentlig på marked, men vi måtte vente på David, sjåføren, og brukte tiden på å sole oss. Senere på dagen var han fortsatt ikke klar, så vi trimmet med Alf, mannen bak Kenya Barnehjelp. Da ble vi kjørt til en friidrettsbane hvor vi jogget og spilte litt fotball med noen lokale gutter. Noen av dem så bare rart på oss, så vi var nok ikke så flinke. Når vi kom hjem var middagen klar, den spiser vi sammen med barnehjemsguttene. Det var kål og potet, samt noe laget av mais. Trur jeg burde lære meg navnene på disse rettene, men swahili er ikke helt min sterkeste side. Åsta og jeg har vel og merke lært oss noen gloser! Vi kan takke, hilse og spørre hvordan ting står til. Etter maten begynte guttene å danse, og siden vi i går ble utfordret til å danse vi også, hadde vi forberedt en liten dans. Med musikk på telefonen og dansestegene kanskje ikke helt i boks, var det kjempestille og alle så bare rart på oss. Vi fikk en liten applaus, men de var ganske mutte. Med andre ord, det var ganske pinlig. Men senere lærte de oss noen av deres moves, så nå kan vi danse som ordentlig afrikanere!

Her danser noen av guttene. Bildet er faktisk tatt av en av de yngre guttene på hjemmet som heter John. Han liker veldig godt å fotografere, spesielt om han kan ta snikbilder av Åsta. 

I morgen skal vi på sykehuset for å besøke tanten til tre av guttene på hjemmet, Kristin. Hun har blant annet turberkolose, og ligger omtrent for døden nå. Siden hun er den eneste guttene har er det en veldig trist situasjon. Heldigvis skal vi ta med mangojuice til henne, for det liker hun visst veldig godt. På fredag skal vi være med Stanley, blant annet til slummen, hvor vi skal besøke fadderbarn. Det blir spennende, altså! 

Kwa heri!

Hallo verden. Sivilisasjon. O store Internett har vært i mot Åsta og meg de siste dagene, og som de norske ungdommene vi har, så har det vært fire tunge dager uten internett. Først møtte jeg en internettløs familie i Drammen, deretter null internett på hotellet i Nairobi, mobilen ville ikke ta i mot Safaricom-simkortet og i Meru var internettet nede når vi kom frem. Men vi er fremme. Og vi lever.

Nesten, i alle fall. Jeg har fått influensa og snylter på nesesprayen til Åsta. Ja, og solkremen. Det er nemlig de to tingene som tydeligvis ikke er spesielt vanlig her nede. 

Dette blir et langt innlegg med mye tekst og bilder, så hvis du ikke vil lese så mye, her har du en kort versjon: Vi dro fra Alta til Meru, her er det varmt og vi trives. The end. 

Viktig å oppdatere! 

Reisen hit var spennende. Turen fra Alta til Gardermoen gikk som vanlig greit. Det samme med turen fra Torp til Amsterdam. I Amsterdam ventet vi i cirka fem timer på flyet. Når vi endelig kom oss på flyet til selveste Nairobi satt vi ikke sammen. Hallelujah. På flyet fikk vi sterk og dårlig flymat, og turen som skulle ta 8 timer ble til over 10. Det var sannelig en glede å endelig komme frem til Nairobi! For tross alt:

Smile. You're in Kenya! And so we did. 

Vi fant bestemor på en benk, i selskap av en afrikaner. Plutselig dukket det opp en taxisjåfør med "Mika Haetta" på en lapp og jeg hadde ikke peiling på hvordan han hadde fått tak i navnet mitt. Men vi tok drosje til hotellet bestemor vanligvis bor på. Selveste Mooreland hotel. Tror Åsta og jeg betalte hele 1500 shilling for vårt rom, altså hele 100kr. Rommene har ikke air condition, og vi hadde verdens morsomte bad. Et veldig avlangt rom med doen i enden, dusjen i midten og vasken nærmest døra. Døra ville nesten ikke lukkes og var uten lås. Perfekt! Ellers var det veldig koselig, og Afrikanerne må være verdens snilleste mennesker. De hilser og smiler og ler. Maten på hotellet var forresten også helt utrolig billig, og ikke minst god! Siden vi landet i sjutiden var vi på hotellet i halv ni tiden, og hele dagen gikk til å slappe av og bare roe ned. Deilig!

Fine jenter

Dette betalte vi hele 25 kroner for! 30, hvis du regner med colaen. 

Dagen etter, mandag om jeg ikke tar helt feil, brukte vi på å være en liten tur i Nairobi city før vi kjørte til Meru. Turen tar cirka 4 timer, men vi brukte litt lenger tid da vi stoppet for å spise. Sultne nordmenn! Det er Morris, bestemors "adopterte" sønn, som passer på oss og frakter oss hit og dit. Hva i all verden skulle vi gjort uten ham? 

Meg i Nairobi til venstre og flotte Morris til høyre! Det var han Åsta og jeg var med i Nairobi.

Meg og Åsta i Nairobi

Potetgull med baconsmak! Elsker det.

Ellers har jeg ikke så veldig mye mer å meddele akkurat nå. Vi koser oss fremme på guttehjemmet, og det er 50 grader varmere her enn det varhjemme i Alta når vi dro. Det er utrolig deilig! Har til og med fått bittelitt skille, haha. Så her får dere litt mer bilder. Ha ein flott dag i kalde Norge!

Peace out!

De siste dagene har vært stressende. Mamma og pappa har dratt sørover og forlatt meg alene med all pakking og ansvar for at alt som trengs kommer med. Klokka er kvart over fire på natta og jeg mangler fortsatt koffert, noe som kan være litt kjekt å ha når man skal reise. I tillegg til at jeg stresser med å få med meg alt og lurer på om alt kommer til å gå som det skal, holder vi på med ukm på skolen. Jeg er producer som i fjor, så nå har jeg nettopp laget kjøreplan for morgendagen. Ukm er litt stressende, for det er mye som skjer på kort tid, dessuten går det sterkt utover ettermiddagene mine. Dessuten må jeg også skrive ferdig sakene mine til magasinet ung (ung.ub-alta.no), samt skaffe annonsører og litt lignende. Det er også stressende og jeg får ikke til, og da blir det enda mer stressende. Før jeg legger meg må jeg også finne frem det jeg skal ha med meg, rydde rommet og dusje. Jeg tror faktisk ikke jeg får lagt meg før jeg skal på skolen igjen. 

Jeg mistenker at de første dagene i Kenya rett og slett må gå til soving. 

For øyeblikket gjør jeg lekser. Eller, for øyeblikket blogger jeg jo, men jeg burde jo egentlig gjøre lekser. Den eneste grunnen til at jeg tar meg tid til å blogge er fordi lekser faller enda mer unaturlig enn blogging gjør. Men, jeg prøver tross alt å redde karakteren min i engelsk, så jeg burde vel egentlig være takknemlig. Denne terminen folkens, denne terminen har gått helt ufattelig dårlig. Snittet mitt kommer til å være dårligere enn noen gang, og det gir meg lyst til å gråte. Men jeg må jo være en sterk, selvstendig kvinne og klare å holde meg unna slike ting som tårer. Egentlig er jeg bare litt sur. Merker det er på tide med Kenyatur snart. Varme og sol, det er saker!

Siden jeg har fått for meg at det er sosialt akseptert å ta masse bilder av seg selv med speilrefleksen sin med auto, pop-upblits og med kameraet i hånda fant jeg ut at det er greia for meg. Min engelskskriving er litt som dette:

Hej, hej, det her burde jo gå bra sjøl om æ e oppgitt og lei

Satan, æ gidd ikke mer, æ gir søren meg opp

Men så fant jeg litt mørk sjokolade som smaker akkurat som after eight selv om det ikke er after eight. Magisk, dere!!!! Nå skal jeg prøve å skrive videre og forhåpentligvis komme meg opp en karakter i engelsk. AMEN

Hallo i luken. For øyeblikket er jeg blitt skikkelig rammet av reisefeber. Og det med god grunn!

8. februar - 3. mars: Kenya sammen med Åsta 

Å reise til Kenya sammen med Åsta gleder jeg meg masse til! Vi skal bo på guttehjemmet i Meru, slik som jeg gjorde når jeg var der i 2011. Denne gangen skal vi være i Kenya i tre uker, i motsetning til da jeg var der i rundt 13 dager! Det tror jeg blir ordentlig bra. Og det er under en mnd igjen!!! Jeg gleder meg så vanvittig mye, fytti katta. Skal selvfølgelig keep you guys posted, altså oppdatere bloggen når jeg er der nede! Kan ikke garantere daglig update, though. Vi avslutter turen med tre netter i det nyydelige paradiset Mombasa, hvor vi skall bo på Voyager beach resort, som dere ser over. Gleder meg! 

23. juli - 7. august: Magaluf med venninnegjengen


To uker i Spania sammen med 7 flotte jenter... tror ikke det kan bli så veldig mye bedre! Magaluf var ikke mitt førstevalg, men de andre ville gjerne dra dit, og for all del - jeg tror det blir veldig koselig! Er kanskje ikke like gira på partyferie som de andre, men tror nok uansett det blir helt fantastisk! 14 netter med varme, flotte mennesker og.. vel, ikke Alta. Det blir helt fantastisk!

Ellers vurderer jeg sterkt Slottsfjell (!!!!! om jeg har råd), samt en tur til Kragerø. Spørs vel og merke om jeg ikke må jobbe hele sommeren før Maga. Det blir også kanskje en tur til Bergen for å besøke søstra mi i midten av juli, men det kan jeg sikkert fortelle mer om senere. Jeg og tre venninner vurderer også å ta campingvogn og kjøre ned til Hove, noe som ville vært helt genialt! Om det er seriøse planer er vel og merke noe helt annet :-) Nei, jeg gleder meg. 2013 lover til å bli et skikkelig bra år!!!!  

Har ikke vært så veldig aktiv her i det siste, haha. Men får vel ha det som et lite nyttårsforsett eller noe, haha. SÅ skal jeg begynne å ha litt mer bilder av meg selv og litt mer hverdagslig enn kun disse fotoinnleggene jeg har en gang i blant. Men må først få fatt i kameraet mitt igjen, hoho. Nå går det heldigvis mot lysere tider også, og da går alt oppover! Humøret, inspirasjonen, innsatsen. Åh! Og folkens, det er bare litt over en måned til jeg skal til Kenya. Fantastisk!

Men her får dere litt julebilder, rett og slett fordi jeg ikke har noe bedre å servere dere. Soray

Huff, jeg liker virkelig ikke mørketiden. ALT er tyngre når det er mørkt døgnet rundt. VI har kanskje to timer med "dagslys", som egentlig bare er en skumring. Det er skikkelig trøttende og slitsomt, og jeg vet rett og slett ikke helt hvordan jeg overlever år etter år. Jeg gleder meg helt vanvittig mye til sola kommer tilbake, og heldigvis er det ikke lenge før sola snur! Gud, som det skal bli bra.

Mørketida er jo også veldig fin. I alle fall nordlyset. Selv om jeg kanskje ikke kommer meg på skolen tidsnok hver dag eller ikke får levert oppgavene, så er det neeeeesten verdt det når nordlyset slår til. Ok, kanskje ikke helt, men det er i alle fall sabla fint. Men mørketida gjør det vanskelig å legge seg, vanskelig å stå opp, vanskelig å få til noe. Dere som bor sørpå og klager på at det er mørkt: dere aner ikke hvordan det er med ordentlig mørketid, lover. Har selv bodd sørpå, og jeg fikk meg et fint sjokk når jeg møtte min første mørketid. 

Men nå skal jeg slutte å være negativ, og poste et par bilder som viser at mørketida også kan være ganske fin! Og det er jo koselig å tenne lys og sitte foran peisen med en kopp kakao, da..

Ikke la én grunn til å gråte bety mer enn de hundre grunnene du har til å smile.

for ting bynne å bli greit nu, så lenge æ huske at det som e skjedd e skjedd, og at ka som ligg foran meg e opp til meg å bestemme